Minneord ved fars (Egil Nygaard Brekkes) bisettelse mars 2000

Kjære far.
Jeg kommer nå til å snakke til deg som om du fortsatt kunne høre – enda verken du eller jeg har hatt noen forventninger om at du skulle kunne følge med fra den andre siden. Av en eller annen grunn synes jeg likevel at det passer.

På en måte burde jeg egentlig gratulere deg nå.
Fra det første slaget – som gjorde deg lam i høyre side og slik satte en endelig stopper for de ambisiøse skriveplanene dine – har du gitt klart uttrykk for at det beste som kunne skje deg var om du kunne sovne og slippe å våkne igjen. Det er godt å se at du iallfall har lykkes med det. Så får det så være at du ikke lenger kan svare på ting jeg måtte ønske å spørre deg om.

Livet ditt har vært fullt av konflikter, motsigelser, ambivalenser. I søskenflokken var dere tre brødre og en søster, og du var den mellomste av brødrene. Å vokse opp som den mellomste, og med foreldre som holdt et forholdsvis strengt regime, er ingen spøk. Du ble flink til å gå ærend, mens storebror Bård hadde et hoftehandicap, og lillebror Paal var – lillebror.

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at en undertekst i mye av dine ambisjoner har vært å måle deg med storebror Bård. Kanskje også irritasjon over at lillebror Paal såpass lett kunne oppnå anerkjennelse. Selv har du vært rik både på kunnskap og skarpsindige observasjoner. Men du har stadig støtt på vansker når det gjaldt å få de virkelig store prosjektene av beddingen.

Noen av disse vanskene har vel også sammenheng med at din ærlighet ofte langt oversteg din taktiske sans. Såvidt jeg kan forstå har du titt og ofte kommet i skade for å sneie ømme tær hos mennesker du kanskje heller burde pakket inn i bomull hvis du ville ha noe gjort.

Noe av det vanskeligste du opplevde var vel etter hvert samlivet med min mor, Ella. Iblant så dere virkeligheten fra vidt forskjellige vinkler, og dere var begge hellig overbevist om å være den som hadde rett. Jeg kan huske kvelder i min tidlige barndom da jeg hadde vondt for å sove, og kom tuslende inn på stua for å få vite hva dere kranglet om. Neida, dere kranglet ikke – dere ”bare diskuterte”. På en måte var jeg heldig – de fleste konflikter i hjemmet gikk over hodet på meg. Elisa derimot var fem år eldre. For henne var det slett ikke så lett å la være å engasjere seg. Derfor sitter Elisa og jeg igjen med veldig forskjellige barndommer.

Jeg var gjerne den som kom sist inn i samtalen, og som forsøkte å si ett eller annet treffsikkert som kunne bringe gemyttene til ro. Slik sett har jeg kanskje brukt minst taletid til nå. Og i dag er det bare Elisa igjen til eventuelt å arrestere mine utsagn.

Men jeg vil snakke ut fra den barndommen jeg hadde, den som begynte på Grorud. Du var min far, og jeg opplevde deg som en god far, en snill og ålreit far. Riktignok hadde du dine særheter. Du hadde et morgenrituale. Du var nede i byen ”på kontor” det meste av dagen, og sangen ”Venter på far” hadde et konkret innhold for meg. Du sov middag. Du hadde hjemmearbeid. Og morgenkonserten i radio søndag formiddag skulle holdes hellig. Men dette var deg, og du var vanligvis tilstrekkelig tilstede til at jeg opplevde at jeg hadde en far. Du gikk tur med oss, du tok oss med til andre steder, og sammen med mor viste du Elisa og meg vei inn i musikkens og i språkets verden.

Unntak fantes det likevel. En periode i min tidligste barndom valgte du plutselig å dra til Sverige for å få ro til studiene. Jeg bærer ennå med meg følelser av det savnet jeg sanset hos min mor og min søster i den perioden. Men for meg var du ikke han som dro – du var han som kom tilbake og var der igjen. Du var han som lempet meg opp på ryggen og bar meg inn når det var middag og jeg ikke lot meg rope inn. Du var han som diktet godnattsangen om Pitt og Pott og Putt, og som viste meg forskjellen på G-nøkkel og F-nøkkel på pianonotene. Du stilte opp og tok din tørn når øreverken herjet og jeg gråt halve natta igjennom.

I 1959 var du ferdig uteksaminert doctor philos og skulle ut i yrkeslivet for alvor. Du ønsket deg et lektorat i Hamar, men fikk et i Bø i Telemark. Overgangen fra Oslo til Bø i Telemark slo forskjellig ut for hver av oss. For meg som sjuåring var det et eventyr å flytte på landet, nye omgivelser å utforske, nye kamerater, nye arenaer å boltre seg på. Elisa slo ikke rot i samme grad, og dro snart ut på videreutdanning andre steder. For mor viste Bø seg som lite gjestmild – to år i et kaldt våningshus ga bena hennes varig men, og det eneste koret i bygda hadde ikke plass for en såpass fritenkersk førstesopran. Denne dobbelte isolasjonen bidro til psykiske problemer, som kom til å prege livet hennes helt til hun døde i 1977. Selv var du konsentrert om jobben, og ble såpass verdsatt av elevene at flere av dem gjerne holdt kontakten også utenom skoletid. Forholdet til enkelte av kollegene i Bø var ofte mer anstrengt, noe også mor opplevde som en belastning. Dette toppet seg i en konflikt med rektor, som førte til at du i 1967 forlot Bø og ble ansatt ved Katedralskolen her i Kristiansand, hvor du senere valgte å førtidspensjonere deg etter å ha observert at skoleverket var i ferd med å fjerne seg ytterligere fra dine idealer.

For meg har du vært en støtte gang etter gang opp igjennom, og det vil føre for langt å nevne alle her. Ikke slik at jeg på død og liv skulle gå i dine fotspor, selv om jeg nok har tråkket innom dem her og der. Du var tvert imot oppsatt på at vi skulle gjøre våre egne valg, selv om du også stilte krav om at vi måtte kunne innestå for og begrunne de valgene vi gjorde. Du var selv sønn av en sogneprest, som du talte midt imot i voksen alder. Du ville ikke at dine barn skulle påtvinges noen form for tro. Men du aksepterte også at din sønn dro på juletrefest med pinsevenner og på sommerleir i indremisjonen. Noe sterkere forbehold tok du riktignok når jeg fra 70-tallet inntok posisjon på ytre venstre, men det som da var av politisk kløft mellom oss lot seg også begrense til det politiske planet. Du har vist meg tillit på det økonomiske planet, du har hjulpet meg med kjøp av musikkinstrumenter og med anerkjennelse av det jeg faktisk fikk til. Du har øst så villig av din rikholdige kunnskap fra dine mange interesseområder at Elisa og jeg snarere måtte lære oss hvordan vi skulle kunne stoppe din talestrøm i tide.

Gjennom livet har du forsøkt å sette spor etter deg – som akademiker og lektor, som politisk engasjert i SF og SV, som deltaker i kampanjer du vurderte som viktige (mot atomvåpen, mot EEC – senere EF og EU), som utøvende orkester- og kammermusiker (og musikalsk ressursperson for dine barn). Det siste store prosjektet du arbeidet med – da slaget tok deg - var et forsøk på å klarlegge på en overbevisende måte hvordan både Stortinget og den dominerende oppfatningen i norsk juriststand er på kollisjonskurs med Norges Grunnlov i spørsmålet om norsk medlemskap i EØS og EU. Heller ikke nå var det lett å vinne gehør selv blant dine nærmeste.

Men langt viktigere enn den ene store skjellsettende publikasjonen du aldri fikk ferdig, er alle de impulsene du har gitt til enkeltpersoner du har truffet undervegs. Alle de som ikke fikk deg i vrangstrupen, men som følte seg behandlet med respekt og omtanke, og som så poenget ikke bare i dine vyer, men i det du faktisk gjorde i det små. Mange vil huske deg som en god venn, mange elever vil huske deg som en god lærer, og jeg vil huske deg som en god far.

Takk skal du ha.