- et øyeblikk, og så videre -

De satt flere sammen i et serveringssted, samtalen fløt mer og mindre uanstrengt. Noen yngre og single gutter spilte ut en og annen grovis, og ordspillene satt løst. Men de hadde også felles aktiviteter å snakke om, og noen som tidligere ikke hadde vekslet så mange ord fant også noe å snakke om. Stemningen var god.

Kanskje skjedde ikke dette, men fantasien er fri for alle.

Hun var kommet i prat med en av de godt voksne mennene. Hun kjente ham ikke noen særlig, men nå var de kommet i prat, og hun hadde en følelse av at han hadde et søkende blikk - som også søkte henne med jevne mellomrom. Hva som enn lå i det, så fikk hun lyst til å utfordre ham direkte. Plutselig så hun rett på ham og sa: - Hva syns du om meg?

Han svarte ikke med det samme, men smilte litt, knep øynene sammen, så vekk som for å samle tankene, før han kremtet og bøyde seg litt fram og begynte å snakke bare til henne.

- Jeg vet ikke hvorfor du spør, men jeg kan godt gi deg et svar, og du behøver ikke være redd - det blir et slags kompliment.
Men for ikke å bli misforstått må jeg også snakke litt sånn "på ene siden og på andre siden", du kommer til å skjønne hva jeg mener.
På den ene siden føler jeg meg beæret ved at du spør meg.
På den andre siden har jeg ingen ting med å legge meg opp i livet ditt, eller for å si det direkte - det er ikke meg du skal ha.
Kanskje var dette dumt sagt, men jeg syntes det lå i spørsmålet ditt at det ikke var en rent faglig vurdering du var ute etter. Tar jeg feil?

Kanskje blusset hun litt, men nå måtte hun stå løpet ut. Hun ristet forsiktig på hodet, og han fortsatte:

- Du vet, familie og unger har jeg, og selv om vi begge hadde vært ledige nå, hadde nok aldersforskjellen gitt oss noen utfordringer. Så hva jeg syns om deg er ikke ment å forplikte deg på noen måte. Skjønner du hva jeg mener?

Han gjorde et opphold og ventet på hennes reaksjon. Skulle hun si noe nå? Han hadde jo ennå ikke svart på spørsmålet hennes.
Hun valgte å smile og nikke forsiktig, avventende, lyttende.

- Som jeg sa, har jeg ikke noe med å legge meg opp i livet ditt. Derfor er det jeg skal si såre enkelt:
Jeg synes du er en ålreit person. Jeg synes du har vettuge ting å komme med. Jeg liker blikket og mimikken din, jeg liker kroppsholdningen din. Jeg ville ikke hatt noe imot å holde rundt deg, men det har jeg ikke noe med - om ikke vi som gode venner skulle finne et påskudd til å gi hverandre en klem. Det jeg kan tilby deg er altså et kompliment og vennskap for øvrig.

- Har du tenkt lenge på dette? sa hun, så snart hun fikk summet seg.

- Ja, sa han langsomt. - Men ikke bare med deg i tankene. Dette er en samtale jeg fører inni meg selv rett som det er, når jeg treffer på mennesker jeg har litt mer enn gjennomsnittlig sans for.

- Er jeg altså én av dem? greide hun å spørre. Han smilte og nikket.
- Du er en av dem jeg blir glad over å se. Syns du at du har fått svar på spørsmålet ditt? sa han.
Hun nikket tilbake. - Mer enn godt nok.

Blikkene deres hvilte smilende i hverandres noen sekunder, før de motstrebende brøt kontakten og lyttet seg inn i samtalene omkring seg...

* * *