A. Filosofisk materialisme

Marxismen inntar - bygger på - et bestemt filosofisk standpunkt: Filosofisk dialektisk materialisme.

Når vi i filosofisk sammenheng snakker om 'materialisme' bruker vi ikke ordet i den gjengse betydningen av "å jage etter materielle goder". Materialisme er et standpunkt til hva som eksisterer, hva som er virkelig. En filosofisk materialist tar som utgangspunkt at materien - naturen - eksisterer uavhengig av vår egen og andres bevissthet, og som forutsetning for denne.

Ifølge marxismen finnes ikke noe annet enn materie i bevegelse. Den "døde" natur, den levende natur og menneskesamfunnet er bare forskjellige organisasjonsformer av materien*3. For marxismen er en todeling av virkeligheten i ånd og materie meningsløs - også bevissthet er blant materiens bevegelsesformer.

Her må vi skyte inn: En vanlig innvending mot materialismen er at den er reduksjonistisk, at den forsøker å late som om bevissthet bare er et spørsmål om nevroner og synapser i hjernen, om en prosess der glukose reagerer med surstoff osv., og det hevdes at det ikke er mulig å forstå bevissthet som materie i bevegelse. Det er riktig at bevissthet ikke er fullt ut forklart med vår nåværende kunnskap om materiens egenskaper, selv om det eksisterer langt rikere kunnskap om hjernens virkemåte nå enn på Marx' tid. Men et materialistisk standpunkt forutsetter ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Derimot hevder materialisten at å skille et område som bevissthet fra materien - å erklære det som uforklarlig eller "overnaturlig" - er til fånyttes. Materialismen godtar at noe er uforklart, kanskje også at det kan ligge utenfor menneskets muligheter å finne svar på bestemte spørsmål, men da får man nettopp la dem stå åpne, ikke foregripe grenser som fortsatt kan vise seg å være flyttbare.

Materialistens syn er at bevisstheten tilhører materien, og at mennesket tilhører naturen selv om det idag stiller seg i motsetning til den. Dette betyr ikke at bevissthetens og individets rolle i historien er uten betydning.

Mennesker kan oppvise rikholdige fantasier. Hjernen kan sjonglere med inntrykk og erfaringer og komme opp med originale ideer og ønsker. Å snakke om 'frihet' eller om 'fri vilje' som noe absolutt er likevel meningsløst: For det første er det vi vil nært knyttet sammen med det vi har kunnet tilegne oss av erfaringer og kunnskap. Og hvor mye av denne viljen som lar seg virkeliggjøre avhenger av samsvaret mellom hva vi vil, hvordan vi går til verks, og hvilke grenser som i handlingens øyeblikk er gitt av de fysiske og sosiale forholdene vi lever under. Frihet er alltid begrenset av betingelser og hensyn, spørsmålet er hvilke hensyn som gjelder og skal gjelde.

Noen hevder at det eneste som er virkelig for den enkelte av oss, er vår egen bevissthet. Hva som gjemmer seg bak sanseinntrykk, og spesielt hva som gjemmer seg i andres bevissthet (hvis den finnes) er bare gjetninger. Og slik kan det se ut, rent teoretisk. Men hva vi kan vite om virkeligheten utenfor oss er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål: At mennesket har overlevd som art, henger sammen med at vi i økende grad har greid å mestre omgivelsene våre i praksis, såpass at vi har greidd å skaffe oss mat, klær, ly, greidd å forsvare oss mot angripere osv. Den som vil klare seg uten denne typen innsikt i 'virkeligheten utenfor oss' lever sjelden lenge (hvis da ingen passer på vedkommende...).

Det motsatte standpunktet kalles filosofisk idealisme. Og med det mener vi heller ikke 'idealisme' i den gjengse betydninga av "forsakelse av materielle goder for å nå høyverdige mål". Vi snakker om en grunnoppfatning som hevder at idéene, ånden, bevisstheten, gjerne en eller flere allestedsnærværende Gud(er), er det som egentlig finnes, som egentlig er forutsetningen for opplevelsene våre og for de sanseinntrykkene vi tilskriver "materielle" objekter. Fra denne synsvinkelen er mat, klær, hus, kunnskap osv. da gjerne uttrykk for disse guders gode vilje, og menneskene er bare henvist til ydmyk respekt, og til å undre seg - over gudenes uransakelige veier, over hvem eller hva som skapte disse gudene igjen osv. Selv om ikke all idealisme er uttrykkelig religiøs, åpner den konsekvent for at de vesentlige sammenhengene i virkeligheten er unndratt vitenskapelig undersøkelse, overlatt til enkelte personers åpenbaringer e.l.

Både materialistisk og idealistisk tankegods finnes side om side i all tilgjengelig filosofihistorie. Innenfor vitenskapsteoretiske overlegninger er det lett å bruke teoretisk usikkerhet som påskudd til å fremme et idealistisk standpunkt. Men som vist ovenfor: I hverdagens praksis er de fleste av oss materialister.

Marx kom til at holdbar vitenskap og revolusjonær teori måtte bygge på et materialistisk standpunkt. Med dette følger også at menneskenes ytre vilkår og praktiske handlingsmønstre er det viktigste å kartlegge for den som vil forstå samfunnet og bli i stand til å forandre det. Disse vilkårene og mønstrene setter betingelser som ikke kan fjernes ved tankens kraft aleine. Våre idéer om hva vi gjør og hvorfor er derimot tvert om både ufullstendige og fordreide.

Personer eller tidsepoker kan derfor, ifølge Marx, ikke bedømmes bare ut fra hva de mener om seg selv: Se ikke på hva de sier, men på hva de gjør. (Sosialdemokratiets, reformismens, historiske oppgave synes f.eks. være å bevare klassefreden under kapitalismen, framfor alt ved å bruke talemåter fra arbeiderbevegelsen til å rettferdiggjøre kapitalistvennlige tiltak.)

Tilværelsen, det livet hver av oss lever, gir hovedretning for tankene våre, bevisstheten, preger begrepene vi ordner inntrykkene våre etter, og også de ubevisste vanene vi legger oss til. Disse er med å styre handlingene våre, altså hvordan vi forsøker å påvirke tilværelsen.

Likevel - det er mulig å strekke seg ut over disse rammene og tilegne seg forståelse bygd også på andre menneskers erfaringer (indirekte kunnskap). Og det vi greier å oppnå av innsikt om menneskenes ytre vilkår, handlingsmønstre og tankeverdener (selvinnsikt inkludert) er avgjørende: Bare med innsikt i skrankene og betingelsene for menneskenes handlinger kan vi planmessig utnytte de mulighetene som finnes til å endre samfunnet.

Her følger noen eksempler som kan illustrere materialisme og materielle grenser:

  • Fra et rent teoretisk filosofisk synspunkt kan vi si at vi ikke vet om steinene vil falle oppover eller nedover i morgen. Det er heller ikke uvanlig å drømme at en kan fly. Men svært få av oss tar sjansen på at vi kan fly på ordentlig bare vi hopper ut av vinduet.
  • Enhver arbeider vet at han/hun må ha en betalt jobb for å ha noe å leve av. Mange har også erfart at grunnen til arbeidsledighet ikke trenger være at du ikke kan jobben din: Det er forhold utenfor deg som virker inn, uavhengig av hvor mye du vet om dem.
  • Leonardo da Vinci laget allerede tidlig på 1500-tallet arbeidstegninger til fly og helikopter. Men samfunnet han levde i hadde ingen mulighet for å sette slike innretninger i produksjon, langt mindre å etablere flytrafikk av vår tids dimensjoner. Idéen falt på steingrunn. Kapitalismen i dette århundret har til gjengjeld ikke bare muliggjort flyruter, den har basert viktige sider av sin eksistens (internasjonal arbeidsdeling, just-in-time-prinsippet osv.) på denne formen for transport.
  • Etablering av de facto-standarder under kapitalismen: Tilsynelatende tilfeldigheter kan føre til at halvgode produkt (f.eks. VHS-standarden innen video, MS DOS som operativsystem for datamaskiner) trenger unna bedre produkter: Når først en "kritisk" omsetningsmengde er passert, opplever nye kunder at de må følge samme standard for å kunne utveksle opptak eller data med de som allerede har kjøpt.
  • For å ta noe mer hverdagslig: Tenk over hvor mange ganger du har valgt å se en film eller et TV-program bare fordi du vet at mange andre ser det: Menneskers handlingsmønstre setter betingelser for de bevisste valgene hvert enkelt menneske tar.
*Neste


Fotnoter:

*3: Les f.eks. Arbeidernes Leksikon (Pax Forlag 1974, ISBN 82-530-0541-5), bind 3, stikkord Samfundet.