Fremmedgjøring

Karl Marx gikk tidlig i gang med å beskrive så presist som mulig hva som karakteriserer det kapitalistiske samfunnet. Han tok for seg rådende sosialøkonomisk teori og påviste hvordan den kom til kort. Vi skal gjengi et lengre avsnitt fra hans Økonomisk-filosofiske manuskripter, der han går inn på hvordan privateiendom i form av kapital gir seg uttrykk i at det arbeideren lager samtidig er fremmed for ham, noe som ikke angår ham. (Faktisk er arbeideren på sett og vis fremmed for seg selv den tida kapitalisten disponerer over arbeidskrafta hans/hennes.) Dette er et sentralt punkt i marxistisk filosofi, og et vesentlig bidrag til forståelsen av marxismens politiske økonomi:

Sosialøkonomien går ut fra privateiendommen som en kjensgjerning. Den gir oss ingen forklaring på den. Den uttrykker privateiendommens materielle prosess, som den i virkeligheten gjennomgår, i almene, abstrakte formler som den så oppfatter som lover. Sosialøkonomien forstår ikke disse lovene, den påviser med andre ord ikke hvordan de fremgår av privateiendommens vesen. Sosialøkonomien gir oss ingen opplysninger om grunnen til adskillelsen av arbeid og kapital, av kapital og jord. Når den f.eks. skal bestemme arbeidslønnens forhold til kapitalens profitt, er det kapitalistenes interesse som i siste instans legges til grunn; man forutsetter altså det som skal utledes. På samme måte kommer overalt konkurransen inn i bildet. Den forklares ut fra ytre forhold. Hvorvidt disse ytre, tilsynelatende tilfeldige forhold bare er et uttrykk for en nødvendig utvikling, sier ikke sosialøkonomien noe om. Vi har sett hvordan den ser på selve varebyttet som en tilfeldig kjensgjerning. De eneste hjul som sosialøkonomien setter i bevegelse, er griskheten og krigen mellom de griske, konkurransen.

Nettopp fordi sosialøkonomien ikke begriper sammenhengen i bevegelsen, kunne f.eks. læren om konkurransen settes opp mot læren om monopolet, læren om næringsfriheten opp mot læren om korporasjonen, læren om grunneiendommens oppdeling opp mot læren om den store jordeiendom; for konkurranse, næringsfrihet, deling av grunneiendom var bare blitt utviklet og forstått som tilfeldige, vilkårlige, voldelige, ikke som nødvendige, uunngåelige og naturlige konsekvenser av monopolet, korporasjonen og føydaleiendommen.

Vi må altså nå forstå den vesentlige sammenheng mellom privateiendommen, griskheten, adskillelsen av arbeid, kapital og jordeiendom, av varebytte og konkurranse, av menneskers verdi og nedverdigelse, av monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet.

La oss ikke hensette oss i en oppdiktet urtilstand, slik sosialøkonomen gjør når han vil forklare noe. En slik urtilstand forklarer ikke noe som helst. Den skyver bare spørsmålet ut i en grå og tåket fjernhet. I kjensgjerningens og begivenhetens form godtar den som gitt det som skal reduseres, nemlig det nødvendige forhold mellom to ting, f.eks. mellom arbeidsdeling og varebytte. Således forklarer teologien det ondes opprinnelse med syndefallet, dvs. den forutsetter i historiens form som kjensgjerning nettopp det den skal forklare.

Vi tar vårt utgangspunkt i en sosialøkonomisk nåværende kjensgjerning.

Jo mer rikdom arbeideren produserer, jo mer hans produksjon øker i makt og omfang, desto fattigere blir han. Jo mer varer arbeideren produserer, desto billigere blir han selv som vare. Direkte proporsjonalt med at tingenes verden får verdi, mister menneskenes verden sin verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare i samme forhold som det overhodet produserer varer.

Denne kjensgjerning gir ikke uttrykk for annet enn dette: Den gjenstand som arbeidet produserer, dets produkt, trer arbeidet imøte som et fremmed vesen, som en av produsenten uavhengig makt. Arbeidets produkt er arbeidet som har fiksert seg i en gjenstand, som er blitt en ting, det er arbeidets objektivisering. Arbeidets virkeliggjøring er dets objektivisering. Denne arbeidets virkeliggjøring framtrer i den sosialøkonomiske tilstand som arbeiderens tap av virkelighet, objektiviseringen som tap av og trelldom under gjenstanden, tilegnelsen som fremmedgjøring, som "utvendiggjøring".

Arbeidets virkeliggjøring framstår i den grad som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt inn i sultedøden. Objektiviseringen framstår i den grad som tap av gjenstanden at arbeideren er blitt frarøvet de mest nødvendige gjenstander, ikke bare til livets opphold, men også arbeidsgjenstandene. Til og med selve arbeidet blir til en gjenstand som han bare kan få tak i med de største anstrengelser og med uregelmessige avbrytelser. Tilegnelsen av gjenstanden framtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere gjenstander arbeideren produserer, desto mindre kan han eie og desto mer kommer han under sitt produkts, kapitalens, herredømme.

I selve det at arbeideren forholder seg overfor sitt arbeidsprodukt som overfor en fremmed gjenstand, ligger alle disse konsekvensene. For ett er klart etter denne forutsetningen: Jo mer arbeideren sliter seg ut, desto mektigere blir den fremmede, objektive verden han skaper som motstykke til seg selv og desto fattigere blir han selv, blir hans indre verden, desto mindre tilhører ham som hans eget. Det er det samme i religionen. Jo mer mennesket flytter over på Gud, desto mindre beholder det for seg selv. Arbeideren legger sitt liv i gjenstanden; men nå tilhører det ikke ham lenger, men gjenstanden. Jo større altså denne virksomheten blir, desto mindre virkelig er arbeideren. Det produktet av hans arbeid er, det er han ikke selv. Jo større produktet blir, desto mindre er han selv. Arbeiderens fremmedgjøring i sitt eget produkt betyr ikke bare at hans arbeid blir til en gjenstand, til en ytre eksistens, men at det eksisterer utenfor ham, uavhengig og fremmed for ham og at det blir til en selvstendig makt overfor ham, at det liv han har gitt gjenstanden, trer ham fiendtlig og fremmed i møte.*23

Selv om Marx her ikke omtaler slike unntaksforhold som har begrensa den fullstendige monopoliseringa (det er gjerne småbedrifter som avdekker nye markeder) og utarminga (oppkjøp av deler av den globale arbeiderklassen), er avsnittet ovenfor en presis beskrivelse av viktige hovedtrekk ved kapitalismen. En overklasse eksisterer på det vilkåret at produktet ikke tilhører den som faktisk produserer det. (Kapitalismen kamuflerer dette klasseforholdet som et "likeverdig" bytte.) Selv om kapitalistiske bedrifter har glidende overgang mellom eierfunksjoner og lederfunksjoner (som kan sies å være nødvendige organisatoriske forutsetninger for produksjon med denne typen produktivkrefter), er hovedmønsteret det samme: Arbeideren er underlagt eierens makt og styringsrett, og produktet tilhører eieren, like "naturlig" som produktet i sin tid tilhørte bonden som eide gården eller håndverkeren som eide arbeidsmidlene.

*Neste

Fotnoter: