KlassekrefterFor å forstå mulighetene for tilbakefall under sosialismen, må vi undersøke hvilke faktorer som bidrar til å produsere bestemte klassekrefter. Historien går ikke på skinner, den er en resultant av vedvarende kamp mellom ulike interesser og klasser. Marxister - og Marx selv - har til tider gitt inntrykk av at alt skulle være forutbestemt, at alt bare var et spørsmål om tid. Så er ikke tilfelle. Også her er historien åpen for tilfeldigheter, opp til kosmisk nivå, for den del: Større klimaendringer kan f.eks. forverre menneskenes livsbetingelser drastisk, og sette produktiviteten langt tilbake. Meteorer flyr forbi, og sola varer ikke evig. Atomkatastrofe eller økologisk havari på annet vis er teknisk mulig. Den utviklinga Marx 'spådde' bygger på bestemte forutsetninger, og Marx tok selv forbehold - noe vi skal komme tilbake til under kapitlet om metode. Vi skal derfor nøye oss med å ta i betraktning forhold menneskene kan ha innvirkning på. Hvis produktivkreftene etter revolusjonen ikke er (eller i tide blir) i stand til å "bære" de nye maktforholdene, vil tradisjoner av arbeidsdeling og organisasjon fra tidligere samfunn spontant kunne trenge seg fram i praksis, fra lokale overlevelsesstrategier til sentral praktisk politikk. Slik vil overklassen som falt, kunne vende tilbake - kanskje med nye ansikter, og kanskje en tid på kant med rådende lovverk, men i gamle produksjonsforhold. Når vi diskuterer erfaringene fra de første sosialistiske revolusjonene, bør vi derfor først undersøke de materielle betingelsene, hvilke valg de revolusjonære der og da var begrenset til, og dernest hvilke klassekrefter som ble satt i bevegelse av kursen som ble valgt. Et paradoks for mange marxister har vært: Når arbeiderklassen griper statsmakta og tar produksjonsmidlene fra borgerskapet, hvor blir det da av klassene? Hvor er borgerskapet når det ikke formelt eier produksjonsmidlene? Er borgerskapet da de som i praksis beslutter om bruken av produksjonsmidlene? Avhenger det av hvilken politikk som styrer bruken av produksjonsoverskudd eller merverdi? Under kulturrevolusjonen i Kina ble fienden definert som de som "vandret på den kapitalistiske veien", ofte konkretisert til hvilket standpunkt den enkelte person hadde til bestemte politiske kampsaker. Men fra et filosofisk materialistisk standpunkt er dette å spenne vogna foran hesten: En persons politiske standpunkt kan være et symptom på vedkommendes stilling i samfunnet, men behøver ikke å være det. (I Norge finnes kapitalister med progressive standpunkt til enkeltsaker, for den del.) Også etter revolusjonen er menneskenes ytre vilkår og objektive samhandlingsmønstre det vi først må studere, uansett hvilke tanker den enkelte har om disse. Først i lyset av denne kunnskapen kan vi vurdere politiske alternativer. Spørsmålet er: Hvor konsentreres den reelle makta i samfunnet, hvilke produksjonsforhold oppstår og reproduseres? Vi kan f.eks. vanskelig tenke oss et moderne samfunn uten ledelse og valgt representasjon. Men da må vi ha i mente det tvetydige, hvordan mandat og lederposisjon gir en makt som i sin tur lett kan slå over i 'de facto' eiendom. Marx' teorier om fremmedgjøring kan sette oss på sporet: Hvilke mekanismer gjør det mulig for oss å miste makten over produktene av vårt eget arbeid og over selve arbeidet, over våre egne organisasjoner og representanter osv., slik at de står overfor oss som fremmede, "private"? Og hvordan kan dette skje når produksjonsmidlene er gjort statlige eller kollektive, når offisielt lovverk og uttalt ideologi ikke tillater personer og grupper å behandle produksjonsmidler eller organisasjoner som sine, private? Hva må til for å gi det motsatte resultatet? (Husk alltid at materiell praksis ofte springer foran prinsipper, teori og kontroll.) |