Kultur

Ordet kultur er omtrent fraværende i Marx' skrifter, og en smule misbrukt også av revolusjonære. Samtidig viser det til viktige sider av virkeligheten som revolusjonære må mestre langt bedre. Derfor en omtale her.

Det meste av det vi daglig gjør, tenker vi sjelden over. Gjennom oppveksten har hver og en av oss lært måter å håndtere livets og hverdagens rutiner på. Skulle vi hele tida tenke over hver minste bevegelse, ville vi ikke kunne lære oss å gå, sykle, spille et musikkinstrument e.l. Vanene er livsviktige for oss. Uten dem ingen produksjon, ingen kunst, ingen idrettsoppvisning osv. Kreativiteten danser på et underlag av møysommelig innarbeidede vaner.

Tradisjon, overføring av kunnskap og vaner fra generasjon til generasjon, er også livsviktig for oss. Uten den måtte neste generasjon stadig finne opp hjulet på nytt, starte på bar bakke. Mang en revolusjonær organisasjon har tatt for lett på dette.

Mennesker som omgås hverandre jevnlig har en tendens til å utvikle felles særegenheter: Fordi vi støtt er avhengige av hverandre, jenker vi oss til hverandre og blir - bevisst eller ubevisst - enige om felles måter å gjøre en rekke ting på. Disse vanene, disse fellesforrådene av måter å tenke og handle på, måter å leve på, er materielle og objektive fenomen. Først og fremst betyr dette at de for den enkelte er gitte vilkår å forholde seg til, selv om de også kan påvirkes og endres. Antropologene har en etikett for slike fellesforråd eller måter å leve på: Kultur.

Kultur er en hodepine for de definisjonskåte. Kultur er et "stort dyr" man kan nærme seg fra mange vinkler. (Etpar antropologer i USA som på 1950-tallet tok en oversikt over forekomsten av begrepet 'kultur' innafor vitenskapen fant over 200 ulike definisjoner i bruk*39.) Kulturen er som et isfjell: Det meste ligger under overflata, og er tungt å flytte på.

La oss ta et tilbakeblikk til Marx' arbeidshypotese, der han skiller mellom basis og overbygning. En utbredt språkbruk - også blant revolusjonære - behandler kultur som en del av overbygninga, som ideologi, menneskenes forestillinger om hva de gjør og hvorfor. En slik oppfatning av kultur er snever, og gjør det vanskelig å forstå hvorfor kulturer og kulturtrekk er så seiglivede. Avisenes "kultursider" konsentrerer seg helst om et utvalg greiner av kunstnerisk virksomhet. For å videreføre isfjell-metaforen ovenfor, så er dette omtrent jevngodt med å "late som om isøksa er isfjellet": Kunst er blant våre redskaper for å synliggjøre, holde vedlike eller endre kulturen (som sådan også del av kulturen - men langtfra hele).

Denne innsnevringen av begrepet har forøvrig en klassebakgrunn. Overklassen har svært gjerne benyttet sitt økonomiske overtak til å skape et kulturelt overtak, skape distanse til andre klasser, og samtidig begrunne sin posisjon med denne distansen: "De undertrykte tilhører ikke overklassen - de er jo ikke tilstrekkelig kultiverte." Overklassen kunne kle seg fint og variert, importere utsøkt mat og møblement, holde tjenere og etablere omstendelige manerer og etikette, kjøpe opp håndverkere og kunstnere til å skape monument for ettertida. Underklassens kultur og kunst ble og blir enten kjøpt opp, polert og utnyttet, eller stemplet som mindreverdig og usynliggjort.

Kultur spiller en sentral rolle i klassekampen. For de som kjemper er kultur ikke bare et spørsmål om hva som er mulig å gjøre, men også et spørsmål om hva som er mulig å tenke. Den kulturen - eller rettere sagt: den veven av kulturer - vi er vokst opp i, har utstyrt oss med bestemte sett av ferdigheter, reaksjonsmåter, prinsipper og verdier. For mange vil en streik ikke bare være en økonomisk belastning, men også noe vi ikke vet hvordan vi skal håndtere, og kanskje noe det er fullstendig imot våre prinsipper å delta i.

Spesielt viktig er det å forstå hvordan én og samme person på samme tid tilhører flere ulike grupper med delvis forskjellige kulturer: Arbeideren er f.eks. ikke bare arbeider, men tilhører også familie/slekt, kjønn, alder, livsfase, yrkesgruppe, fagforening, bedrift, lokalsamfunn og dialekt, nasjon, parti, trossamfunn, kameratgjeng, fellesskap rundt fritidsaktiviteter/ vareslag/ moter, diverse "skjebnefellesskap" osv. Disse ulike gruppene - som også er materielle fenomen, med samhandlingsmønstre, avtaler, gjensidige avhengigheter mellom mennesker osv. - har slett ikke alltid sammenfallende interesser, og det foregår en vedvarende kamp om hvilken gruppetilhørighet, hvilken identitet, som skal veie tyngst for den enkelte. Klassebevisstheten har mange konkurrenter, og vinnes aldri for godt.

Revolusjonære må kjenne denne veven av kulturer, og kunne håndtere kulturene som ressurser, ikke som "humper i vegen".

*Neste

Fotnoter: