Perspektiv

En styrke som samtidig viste seg også å være en svakhet ved sosialismen bl.a. i Sovjet og Kina var den sentrale planlegginga. Den satte store krefter i sving for å dekke grunnleggende behov i befolkninga. Men den kunne også bomme grovt på hva disse behovene var, og feile i håndtering av forholdet mellom ulike ledd i det samfunnsmessige produksjonsapparatet. Det finnes mange historier om hvordan lokale overlevelsesstrategier forvrengte planleggingsprosessen: Feilrapportering for å unngå forhøyde planmål, produktkvaliteten tilpassa lettvint planoppfylling (tynne spiker hvis målet var i antall, tjukke hvis målet var i vekt), osv. Det sosialistiske samfunnet ser ikke likedan ut fra alle kanter. Den sosialistiske staten er på samme tid både 'venn' og 'fiende'. Dette må revolusjonære forstå og ta følgene av.

Det trengs bl.a. forbedrede metoder for å "ta temperaturen" på samfunnsutviklinga. Valg av perspektiv er ett viktig spørsmål: Sektorinndelt statistikk, brutto nasjonalprodukt (BNP), eller skriftlige rapporter fra demoraliserte ledere er tvilsomme redskaper for den som vil styre en kvalitativ endring av samfunnet. Et kommunistparti med alle dyktige medlemmer opphengt i statlige verv er også et tvilsomt revolusjonært instrument.

Kjersti Ericsson, som er opptatt av å forene Marx' innsikter og kvinnebevegelsens erfaringer, trekker fram hvordan f.eks. sult og sykdom under kapitalismen er et spørsmål om makt- mangel, og skriver videre*31:

Hvordan kan det skapes en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, der dagliglivet er med på å definere "de store spørsmåla", der det er plass til mangfold, der motsetninger og undertrykkingsforhold ikke usynliggjøres, men tas opp, bearbeides og løses? Her vil jeg prøve ut noe jeg kaller "hverdagslivs- perspektivet", som ett bidrag til diskusjonen om hvordan et slikt samfunn kan skapes.

Hva ligger i begrepet "hverdagslivsperspektiv"? Slik jeg bruker det, innebærer det et perspektiv på virkeligheten som 1) ser verden nedafra, ikke fra toppen, 2) prøver å fange helheten, slik den leves i dagliglivet.

Når jeg sier "se verden nedafra", så ligger det både et klasseperspektiv og et kjønns-perspektiv i dette. Å "se nedafra" handler om å se fra arbeiderklassens og det arbeidende folkets utsiktspunkt. Og det handler om å se fra det underordna kjønnets, dvs. kvinnenes utsiktspunkt.Å se noe "helhetlig" er et nokså upresist utsagn. Hva er en "helhet"? Det kommer an på hvilken referanseramme en velger. Jeg ønsker å rette søkelyset mot de makt- og utbyttingsforholdene som er innebygd i det vi ser på som en naturlig og selvfølgelig oppdeling i sektorer. Men sektorinndelinga i samfunnet springer ikke spontant fram - den skapes på et bestemt grunnlag. I vårt samfunn er dette grunnlaget den kapitalistiske profittjakta. Det er ingen selvfølge at vi skal ha en egen "helse- og sosialsektor", som om folks helse og sosiale velvære ikke hadde noen sammenheng med måten vi arbeider og bor på, med hvordan samfunnets kommunikasjonsproblemer løses og hvordan kultur og utdanning er organisert. (...)

Å skape et samfunn der det ikke finnes noen "helse- og sosial"-sektor i den forstand som vi er vant til å tenke på det, krever at de sektorene som er utformet rundt kapitalismens makt- og utbyttingsforhold, brytes opp. Helt nye forhold må komme i stedet. Men hvordan skal vi komme på sporet av disse nye forholdene, i et samfunn som er formet av de gamle? Her kommer betydninga av hverdagslivets "helhet" inn. "Hverdagslivet" - det arbeidende folkets umiddelbare og allsidige livssammenheng, er sjølsagt også et resultat av makt- og utbyttingsforholda i samfunnet vårt. Her leves resultatene av at "arbeidslivet" er en sektor, "helse" en annen og "kultur" en tredje. Her leves resultatene av alle beslutninger og tiltak ovenfra. Her skal folk knytte dette i hop og lage seg et sammenhengende og levelig liv. Og nettopp derfor er kanskje problemene og smerten folk strir med i hverdagslivet, signaler om hvilke nye forhold som må skapes. Når kvinnene forskrever seg i en tilværelse der de har "ett bein i hver leir", kan det tas som et signal om at de to leirene må bli én. Å velge hverdagens livssammenheng eller "helhet" som perspektiv på samfunnet og samfunnsutviklinga, gir en mulighet til å se samfunnets "store" strukturer som noe annet enn "selvfølgelige" og "naturlige". Dermed blir det kanskje lettere å få øye på hva som må forandres. Å velge hverdagens livssammenheng som perspektiv betyr også at en må gå inn i folks egen måte å møte virkeligheten på, og forstå valgene de gjør i lys av det. Dette er en helt nødvendig del av en politikk som ser folk sjøl som den viktigste drivkrafta i å forandre verden.

Samtidig poengterer hun også her og annensteds nedenfraperspektivet, slik det er framstilt både hos Marx og Hegel: De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv: Tjeneren produserer det herren ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens tanker. For herren er tjeneren sjøl ikke noe sjølstendig subjekt med egne tanker, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet, og forøvrig usynlig sett fra herrens standpunkt. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Men å få dette perspektivet inn i planprosessen og dit makta finnes, er heller ingen enkel sak, skriver Kjersti:

Lenin ville forlange at "hver eneste sliter" stilte opp etter en 8 timers arbeidsdag og deltok, gratis, i administreringa av staten. Det er for det første et ganske tøft krav å stille. Under slike forhold blir det dessuten lett snakk om å "delta" i litt begrenset forstand: En er med på noe andre (de som har styring og administrering som heldagsjobb) har definert og lagt premissene for. Lenins "slitere" som skulle ofre seg for statsoppgaver etter arbeidstid, kunne for det andre ikke ha hus- og omsorgsoppgaver å ta seg av. Kokkepiken må styre staten, sa Lenin. Men når skulle hun få tid til det? (...)

Når svært mye av tida til vanlige folk går med til å produsere materielle nødvendigheter og ta seg av de mest grunnleggende oppgavene for at livet skal kunne gå videre, må det skille seg ut et eget sosialt sjikt som styrer og administrerer. Dette sjiktet kan etterhvert befeste seg som en ny, herskende klasse. (...) Mulighetene til å bygge ned staten, og få til et aktivt demokrati der hele arbeiderklassen og det arbeidende folket deltar, avhenger av materielle forhold. Men ikke bare. Det handler også om politisk linje. (...) Kampen for å få hverdagslivsperspektivet inn i planprosess og kunnskapsproduksjon må nødvendigvis bli en kamp for vidtgående, medvirkende demokrati, for et samfunn med lav maktbasis. Denne kampen kan ikke oppheve de grensene de materielle forholda setter. Men innafor disse grensene avgjør den politiske linja hvordan mulighetene utnyttes.*33

*Neste

Fotnoter: