PerspektivEn styrke som samtidig viste seg også å være en svakhet ved sosialismen bl.a. i Sovjet og Kina var den sentrale planlegginga. Den satte store krefter i sving for å dekke grunnleggende behov i befolkninga. Men den kunne også bomme grovt på hva disse behovene var, og feile i håndtering av forholdet mellom ulike ledd i det samfunnsmessige produksjonsapparatet. Det finnes mange historier om hvordan lokale overlevelsesstrategier forvrengte planleggingsprosessen: Feilrapportering for å unngå forhøyde planmål, produktkvaliteten tilpassa lettvint planoppfylling (tynne spiker hvis målet var i antall, tjukke hvis målet var i vekt), osv. Det sosialistiske samfunnet ser ikke likedan ut fra alle kanter. Den sosialistiske staten er på samme tid både 'venn' og 'fiende'. Dette må revolusjonære forstå og ta følgene av. Det trengs bl.a. forbedrede metoder for å "ta temperaturen" på samfunnsutviklinga. Valg av perspektiv er ett viktig spørsmål: Sektorinndelt statistikk, brutto nasjonalprodukt (BNP), eller skriftlige rapporter fra demoraliserte ledere er tvilsomme redskaper for den som vil styre en kvalitativ endring av samfunnet. Et kommunistparti med alle dyktige medlemmer opphengt i statlige verv er også et tvilsomt revolusjonært instrument. Kjersti Ericsson, som er opptatt av å forene Marx' innsikter og kvinnebevegelsens erfaringer, trekker fram hvordan f.eks. sult og sykdom under kapitalismen er et spørsmål om makt- mangel, og skriver videre*31: Hvordan kan det skapes en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, der dagliglivet er med på å definere "de store spørsmåla", der det er plass til mangfold, der motsetninger og undertrykkingsforhold ikke usynliggjøres, men tas opp, bearbeides og løses? Her vil jeg prøve ut noe jeg kaller "hverdagslivs- perspektivet", som ett bidrag til diskusjonen om hvordan et slikt samfunn kan skapes.Terje Valen*32 advarer mot en ukritisk satsing på 'hverdagsliv' og 'hverdagslivsperspektiv' som analytiske begrep i marxistisk sammenheng: Disse ordene er allerede rotfesta i andre teoretiske tradisjoner der Marx' innsikt i fremmedgjøringa under kapitalismen ikke hører med. Det er likevel et sprang fra å velge hverdagslivet som et materielt knutepunkt å studere, til å akseptere hverdags-bevisstheten som høyeste sannhet om tingenes tilstand. Innafor rammen av de fleste menneskers hverdagsliv er en rekke avgjørende sammenhenger ikke synlige, de blir først synlige ved systematisk sammenfatning av innsikt og opplysninger fra mange hold. Det jeg oppfatter som Ericssons poeng, er at hverdagens helhetlige materielle virkelighet for vanlige folk (og dernest deres forståelse av denne) som hovedtendens er blitt behandlet med harelabb og inkonsekvens når politikken fastlegges. Samtidig poengterer hun også her og annensteds nedenfraperspektivet, slik det er framstilt både hos Marx og Hegel: De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv: Tjeneren produserer det herren ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens tanker. For herren er tjeneren sjøl ikke noe sjølstendig subjekt med egne tanker, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet, og forøvrig usynlig sett fra herrens standpunkt. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener. Men å få dette perspektivet inn i planprosessen og dit makta finnes, er heller ingen enkel sak, skriver Kjersti: Lenin ville forlange at "hver eneste sliter" stilte opp etter en 8 timers arbeidsdag og deltok, gratis, i administreringa av staten. Det er for det første et ganske tøft krav å stille. Under slike forhold blir det dessuten lett snakk om å "delta" i litt begrenset forstand: En er med på noe andre (de som har styring og administrering som heldagsjobb) har definert og lagt premissene for. Lenins "slitere" som skulle ofre seg for statsoppgaver etter arbeidstid, kunne for det andre ikke ha hus- og omsorgsoppgaver å ta seg av. Kokkepiken må styre staten, sa Lenin. Men når skulle hun få tid til det? (...)- og, kunne vi legge til: Om, og hvordan, disse grensene flyttes, hvordan "nødvendighetens rike" systematisk innskrenkes til fordel for "frihetens rike". Og også hvordan endringene etter hvert gjenspegles f.eks. i reviderte forfatninger for den sosialistiske staten - til den siste revisjonen avskaffer staten som sådan. Fotnoter:*31: Se Kjersti Ericsson: " Den flerstemmige revolusjonen " , Oktober Forlag 1991, s. 102-.*32: Terje Valen: Marxistisk renessanse - Kommunistisk offensiv. Vestanbok Forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1. S. 138-. Boka er et viktig debattinnlegg om bl.a. AKPs forhold til det teoretiske grunnlaget Marx skapte. *33: Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, s. 166-. |