Produksjon

Historien handler om mer enn menneskemengder og ledere. For å overleve må menneskene skaffe mat, klær, ly m.m. - kort sagt: produsere. For å produsere trenger menneskene produksjonsmidler: Råvarer, redskaper og teknologi, energikilder, transportmidler osv. Produksjonsmidlene kombinert med menneskers arbeids- og organisasjonsevne i bruken av dem kaller vi for produktivkrefter.

Menneskene utmerker seg ved sin mulighet til å lære. Mennesker har ikke bare lært seg å lage redskaper, men har over tid gjort dem stadig mer effektive og raffinerte, og blitt i stand til å mestre stadig nye omgivelser. Fra å være sankere og åtselplyndrere har menneskene utviklet fiske og jakt, jordbruk, håndverk og industri. Vi har gått fra enkle slag- og skraperedskaper og oppdagelsen av ild, via pil og bue, pottemakeri, temming av husdyr, dyrking av korn og andre vekster, til konstruksjon av dampkraft, eksplosjonsmotorer, elektronikk og mikrochips. Dette har samtidig stilt stadig nye krav til organiseringa av produksjonen som kreves for å kunne nyttiggjøre seg de foreliggende produksjonsmidlene. Med organisering av produksjonen sikter vi til arbeidsdeling, spesialisering, standardisering, arbeidsledelse m.m..

Avanserte arbeidsmåter tar tid å utvikle, innarbeide, lære videre. En noenlunde vellykket organisering av produksjonen vil derfor snart festne seg som et mønster. Organiseringa av produksjonen skaper samtidig maktforhold mellom mennesker ut fra hvilken rolle de spiller i produksjonen - dette kaller vi produksjonsforhold: Hvem har til sjuende og sist makta over produksjonsmidlene, og dermed over produksjonen og fordelinga av produktet av arbeidet? Sagt på en annen måte: Å ta produktivkrefter på et bestemt nivå effektivt i bruk forutsetter bestemte arbeidsmetoder og tilhørende organisasjonsformer som åpner for bestemte maktkonsentrasjoner som (over tid - især når produksjonen frambringer et noenlunde stabilt overskudd, et merprodukt ut over det som går med til å dekke forbruk av råvarer, vedlikehold av redskaper, reproduksjon av menneskene) kan produsere bestemte klassekrefter.

Da Marx la ut på jakten etter det moderne samfunnets økonomiske bevegelseslov, satte han i "Innledning til Kritikk av den politiske økonomien" fram følgende arbeidshypotese:

Det alminnelige resultat som jeg kom til og som, da det først var vunnet, tjente som ledetråd i mine studier, kan kort formuleres slik: I den samfunnsmessige produksjon av livet sitt går menneskene inn i bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Til sammen danner disse produksjonsforholdene samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis/grunnmur, som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som det svarer bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer til. Den måten det materielle livet produseres på legger rammene for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men tvert imot deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i utviklingen kommer samfunnets materielle produktivkrefter i strid med de gjeldende produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for det samme, med de eiendomsforholdene de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være produktivkreftenes utviklingsformer slår disse forholdene over i å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosiale revolusjoner. Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning av hele den veldige overbygningen.*7
*Neste


Fotnoter:

*7: Til kritikken av den politiske økonomi, forord. Til norsk fra "Karl Marx og Friedrich Engels. Udvalgte skrifter i to bind", Forlaget Tiden, København 1973; bind I, s. 355-6.