Revolusjon

Vi er dermed kommet til framtidsperspektivet, til spørsmålet om veien ut av kapitalismen, og hva marxistisk filosofi og historisk materialisme har å si om dette. Også her vil vi bare gå inn på noen utvalgte punkter.

Marx og Engels var overbevist om at konsentrasjonen av kapital og proletariseringen av det store flertallet, kort sagt polariseringen av samfunnet, ville fortsette til et ytterpunkt der det var umulig for borgerskapet å gå videre, og der arbeiderklassen ville gripe makta og starte omdanning av samfunnet fra kapitalisme til en kommunisme basert på høy produktivitet. Om en revolusjon ville rive med seg ett eller flere statsapparat (omfatte ett eller flere land), var umulig å spå, men revolusjonen ville ikke være trygg før de sosialistiske land sammen utgjorde en overmakt overfor de gjenværende kapitalistiske land.

I praksis har historien tatt atskillige omveier. Revolusjoner har ikke kommet i de lengst utviklede kapitalistiske landene, men i "svake ledd" i det imperialistiske systemet som tok form mot slutten av 1800-tallet og fram mot første verdenskrig*25. De revolusjonære kreftene som kom til makta i Sovjetsamveldet 1917 og i Kina 1949 startet derfor med dårlige sjanser økonomisk sett, noe ettertida har bekreftet (trass heroisk industrialisering i begge land). I de imperialistiske landene - Norge inkludert - har borgerskapet lykkes i å kjøpe seg fred med arbeiderbevegelsen og vinne den over på sine premisser (i Norge i den grad at Det Norske Arbeiderparti er monopolborgerskapets foretrukne regjeringsalternativ).

Kapitalen nyter fortsatt godt av at arbeiderklassen lar seg splitte etter kjønn, nasjon, "rase" m.m. samtidig som store deler av klassen fortsatt mener at risikoen ved en revolusjon er for stor i forhold til det de forventer å vinne. (Riktignok er produktiviteten i Norge høy, men økonomien er samtidig såpass avhengig av leveranser utenfra at en revolusjon også i Norge ville være sårbar på økonomifronten.) Så lenge dette er situasjonen, er sjansen for en revolusjon i Norge forsvinnende liten. Dette er den stående utfordringen for revolusjonære i Norge og i mange imperialistiske land.

Hva innebærer revolusjon i marxistisk sammenheng? La oss i første omgang se bort fra de ytre formene, spørsmålene om vold og overgrep m.m., og starte med å gripe tak i en formulering fra Engels:

Alle revolusjoner hittil har vært revolusjoner til vern om én slags eiendom mot en annen slags eiendom. De kan ikke verne den ene uten å krenke den annen. Under den store franske revolusjon ble den føydale eiendom ofret for å redde den borgerlige. I den solonske revolusjonen måtte kreditorenes eiendom ta støyten til fordel for debitorenes eiendom. Gjeldsforpliktelsene ble ganske enkelt erklært ugyldige.*26

En revolusjonær situasjon er av Lenin beskrevet som en situasjon der de undertrykte klassene ikke lenger godtar å bli styrt på samme måten, og der den herskende klassen befinner seg i en politisk krise og ikke lenger er i stand til å styre på samme måten*27. En slik situasjon gir arbeiderklassen og dens allierte en objektiv sjanse til å gripe makta - selv om borgerskapet erfaringsvis ikke skyr noen midler for å beholde den, og derfor må avvæpnes. (Diskusjon om revolusjon kontra statskupp, revolusjon kontra invasjon, revolusjon kontra reformisme, sosialdemokratiets rolle m.m. lar vi ligge her.)

Hvordan en revolusjon forløper i praksis avhenger bl.a. av de revolusjonære kreftenes evne til å organisere seg, forutse mulige utviklingsretninger og beholde oversikt og allianser, men også av hvordan overklassen som styrtes har oppført seg og oppfører seg før og under revolusjonen, og hvor effektivt krefter i andre land kommer revolusjonen eller overklassen til unnsetning.

*Neste

Fotnoter: