Bakgrunn:
Vidar Standeren og Dag Vidar Haugen hadde spela saman i band i Lunde. Vidar var byrja på realskule i Bø.
Hausten 1965 skulle Dag Vidar og ta til der. Nokon hadde fått ideen
at ein skulle få til ei betre gruppe om dei to og Oddbjørn Hanto (òg frå Lunde) slo seg saman med
Tor Eilev Almankås og Jon Egil Brekke frå The Cadillacs i Bø.
På sommaren 1965 vart det gjort sonderingar om dette, og dei to sa
seg viljuge til å vera med (sjølv om dette ikkje var udelt
populært hjå Cadillacs sine tilhengjarar).
Som øvelokale fekk
det nye bandet disponere vevstugo hjå Almankås (husfliden).
Medlemer:
-
Oddbjørn Hanto, vokalist
-
Vidar Standeren, gitar
-
Jon Egil Brekke, gitar, song,
div.
-
Tor Eilev Almankås, el-bass,
song
-
Dag Vidar Haugen, trommer
Repertoar:
-
Engelsk og amerikansk rock/pop:
Låtar etter Yardbirds, Stones, Small Faces, Beatles, Hollies, Spencer
Davis Group, The Who - men og t.d. svenske Hep Stars, norske Pussycats,
amerikanske Everly Brothers, Chuck Berry o.a.
-
Gjengs dansemusikk på
lokalet i Telemark: Låtar etter Sven Ingvars, instrumentallåtar
etter Shadows og Spotnicks, ein og annan tango eller vals o.l.
Likt og ulikt:
-
Utstyr var alltid ei utfordring.
I fyrste omgang vart det gjort forsøk på å bygge nye
høgtalarkasser (blant desse var ein ovstor basskasse av sponplater).
Vidar hadde ymse gitarar og forsterkarar inne (ein Burns forsterkar, ein
Gretsch gitar). Lydkvaliteten var ikkje overvettes god. Ein råkald
vintermorgon brann like godt vevstugo ned, med diverse bandutstyr i. Utstyret
synte seg vera dekt av innbuforsikringa til den einskilde, og utkomet -
saman med inntekter av ei påskespeling i Hallingdal - gav tilstrekkeleg
grunnlag for innkjøp av nytt utstyr for kr. 36.000,- på BoKreditt
avbetaling. Jon Egil fekk seg ein Fender Stratocaster og ein Marshall 45W
forsterkar. Tor Eilev ein Fender Precision Bass og Vox bassanlegg. Eit
songanlegg kom til, med Shure mikrofonar. Dag Vidar fekk seg nytt trommesett.
Bandet var på banen utstyrsmessig. No galdt det å få
tett nok med speleoppdrag til å betale ein to-tre hundre kroner månaden
kvar i avbetaling.
-
Pågangen av speleoppdrag
kunne nok variere, men etter kvart var gruppa anerkjend nok til å
få oppdrag rundt i Telemark: Lunde, Kjosen, Treungen, Fen, Austbygdi,
Rjukan, seinare og Skien, Porsgrunn, Notodden og plassar lenger aust, så
som Skjeberg. Jamnleg var det oppdrag å få ved dans-hyggekveldar
for elevane ved gymnaset i Bø. Mest lukrativ var kanhende ein nyttårskveld
på Lundevang, då Others i samband med eit lokalt lag sto for
dansetilstellinga og spela "for døra" - fortenesta vart dryge 1.700
kr - medan standard honorar for ei speling til då hadde vore kr.
500-600.
-
Retteleg fart i (og pris for)
oppdraga vart det fyrst etter deltakinga i "Telemarksmesterskapet" 1966-67.
Soga er omlag slik: Parallelt med The Others fanst det ei rekke band andre
stader i Telemark, så som t.d. Road Runners, Pack, Sweet Family m.fl.
Eitt av plateselskapa sentralt (med Fredrik Friis i spissen) arrangerte
i desse åra talentjakt - NM i beat - blant eksisterande band, vokalistar
og visesongarar. I Telemark skulle det vera fylkesmeisterskap i Folkets
Hus i Porsgrunn hausten 1966. Interessa for arrangementet var stor, mest
for stor. Då Others gjekk på scena for å gjera seg klare,
kom det med eitt melding om at glasdørene i inngangen nede var knuste
og at det strøymde folk inn, langt fleire enn brannforskriftene
tillet. Dei som var inne vart bedne om å setja seg ned for at det
skulle bli ro. Men arrangementet vart avlyst. "Folkemengden kom ut av kontroll",
som det heitte i politirapporten. Fyrst eit halvt år seinare, i Notodden,
vart arrangementet endeleg gjennomført. Det vart ein kalddusj for
gruppene frå dei større byane, då alle fyrsteplassane
gjekk til deltakarar frå Bø - Others medrekna.
-
Fyrsteplassen i Telemarksfinalen
førde med seg deltaking i landsfinalen 1967 i Folkets Hus i Oslo.
Undervegs dit stilte bandet også opp som bakgrunn til Glenn Lyche,
som hadde vunne vokalistklassen i Notodden, og som like godt vann landsfinalen
for vokalistar i Mjøndalen. (Benedicte Høst, som vann i visesongarklassen
på Notodden, kom på 2. plass i Mjøndalen.) I landsfinalen
gjekk det litt over stokk og stein for Others - bl.a. kom sologitaren dårleg
fram på I'm not talking (etter Yardbirds). Såleis kom gruppa
ikkje blant dei tre beste, men vart lagd merke til for bruk av tenorblokkfløyte
på Ruby Tuesday (etter Rolling Stones). Others deltok på LP-plata som
var gjeven ut - POP'67 - med ei utgåve av "Buzz the Jerk" (etter Pretty Things).
Det andre sporet som vart spela inn - "I'm Not Talking" (etter Yardbirds) - kom fyrst
med som bonusspor på ein CD-versjon mange år seinare.
-
I tida like før og etter
Telemarksfinalen hadde Others samarbeid med Ole Bjørn Finchenhagen,
som ønskte å vera manager for gruppa. Det kom nokre oppdrag
ut av dette, men samtidig som dei fleste manageremne er rikare på
vyar enn på handfaste resultat, var også gruppa avgrensa av
indre veikskapar - som ulike repertoarinteresser, og mangel på eigne
låtar.
-
Gruppa vart oppløyst
på forsommaren 1967. Dag Vidar, Tor Eilev og Jon Egil var ferdige
med realskulen. Dag Vidar hadde planar om utdanning annanstads. Tor Eilev
og Jon Egil skifta band på ny (sjå: West Avenue Orchestra).
(Minnest du fleire detaljar
om The Others? Skriv dei ned, og send dei til Jon
Egil Brekke.)
|