Ett hus svevde over de andre husene. Det hadde luftputer mellom tærne, og tilløp til beboere, men de fleste klatret ned taustigen etter en uke. Grunnen var det vanskelig å få ut av dem, men ting de sa kunne tyde på en dyp skuffelse over at dette likevel ikke var hytta på fjellet.

Huset var en tilfeldig oppfinnelse gjort av entreprenør Fillmer i et svakt øyeblikk. Det var dårlig vedlikeholdt, og kommunen hadde avslått søknaden om tilkopling til det offentlige vann- og kloakksystemet. Ingen ønsket egentlig å ta ansvar for det, heller ikke for å fjerne det.

For husene nedenfor var dette blitt en kjedelig sak. Hovedgaten var forlengst omdøpt til Dorullveien: Naturen krevde sitt, også i luftputehus. Sist november var begeret fullt, og naboskapet forlangte at huset ble tauet vekk og jordfestet. Noe måtte gjøres.

*

Brigida Hummer stirret ut av loftsvinduet. Hun hadde overveid dette øyeblikket lenge, og nå var tiden inne. Forsiktig lirket hun løs vindushaspene. Deretter åpnet hun vinduet med en umerkelig bevegelse. Hun hadde beregnet posisjonene nøyaktig, og i kveld var det helt vindstille. Kabelen til meltozoomens kraftforsyningsenhet var koplet direkte på stigeledningen.

Skjult av tusmørket sjekket hun siktet en siste gang, og berørte utløseren. Stille, uten en lyd, ble luftputehuset forvandlet til en grønn gjørme som ség nedover mot meteorkrateret øst for byggefeltet. Skadene for øvrig begrenset seg til et par brukne flaggstenger og misfarging av en forvokst murpipe. På kraftstasjonen registrerte de en kortvarig overbelastning, men tenkte ikke større over det. Fornøyd demonterte Brigida våpenet og lot det returnere til sine hverdagslige bestanddeler.

*

Dagen etter vedtok kommunestyret enstemmig at luftputehuset ikke var der lenger.

*